Det hele startet rundt 1983-84 med 4-5 personer som brukte hunder til å dra seg fram i skiløypene fra Værskei til Nysetra og opp toppene Gammelhans og Prestkjerringa.
Det utviklet seg forholdsvis fort. Pulk ble tatt i bruk en kort stund før den ble byttet ut med slede da antallet hunder økte.
Med økende størrelse på spann økte også konfliktene. Kjeftbruk og slag med skistaver mot uskyldige hunder ble uholdbart og hundefolket ønsket seg et mer fredeligere sted for å drive hobbyen/sporten sin. Det ble derfor opprettet kontakt med fjellstyret, kommune og Statsskog omkring 1987/88 og den 17.11.1988 mottar Gausdal Kommunes miljøvernutvalg brev fra Gausdal Fjellstyre om «Hundekjøring i Vestfjellet – start og løypenett» hvor utvalget kommer med uttalelsen «En har ingen innvendinger til at foreslåtte startplass og løype nyttes for vinteren 1988/89» . Saken var enstemmig vedtatt og sendt videre til Gausdal Formannskap som også vedtar det samme.
Foreslått startplass var på nordsiden av F204, litt opp fra Astridbekken skisenter og løype fra Astridbekken til Reinsåsen og Gulsandlia videre til Hornsjøseter med en sløyfe til Englandsnysetra og Stormyra. Det var påpekt at løype over Høglikollen gikk igjennom gode forhold for rypa og dermed burde unngås. Dette ble fanget opp og den 21.12.1988 ble det lagt frem «forbud mot hundekjøring i henhold til viltlova» i miljøvernutvalget. Forslaget ble vedtatt med 4 mot 2 stemmer.
Fra da av og i vel 20 år rullet denne saken i media og lokalpressen med en håndfull aktører som var imot trekkhundaktiviteter i Vestfjellet. Usakligheter og fargerike meninger florerte på trykk i form av leserbev i avisens faste spalter. Alt fra genuine bekymringer om elgstammer som ville bli kjeppjaget ut av beiteområdene sine på vinterstid til skremselspropaganda omhandlende at hele Europas hundekjørere kom til å invadere vårt kjære uberørte Vestfjell som kom til å bli et skandinavisk hundekjørersenter. I tillegg kom sykdommer fra hunder slik som munn og klauvsjuke til å smitte alle beitedyr i område. Gausdal kommunes administrasjon og politikere fikk også sine pass påskrevet av denne gruppen mennesker da de ble ansett å være for mye på hundekjørernes lag.
I 1994 ble det vedtatt i Hovedutvalget for Miljøvern i sak 79/94 å opprette et utvalg for å lage en plan for trekkhundløyper i kommunen. Det ble et «hundeløypeutvalg» som skulle bestå av representanter fra trekkhundklubben, fjellstyret, statsskog, fylkesmannens miljøavdeling samt 3 personer fra Hovedutvalget for Miljøvern. Disse 3 personene var Nils Martin Bølien, Jon Birger Skansen og Martinus Bækken.
Mandatet var å:
- «Utarbeide heilheitlig plan for trekkhundløyper i kommunen» hvor ny løype til Espedalen inngikk i planen
- «Opplegg for rapportering/evaluering av prøveordninga». «Arbeide bør samordnes med fleirbruksplan for statsallmenninga som Statsskog har sett i gang»
Utvalget la frem sin rapport i desember 1997 med følgende konklusjon: (sammendrag)
«Utvalget ser det slik at tilrettelegging med eigne trekkhundløyper er med og styrer trafikken slik at konfliktene reduseres. Utvalget ser det som formålstjenelig å bygge vidare på det løypenettet som vart godkjent i løypeplan i 1991.
- Eksisterande løyper godkjent i løypeplan i 1991 blir behelde. Dette gjeld løype frå Astridbekken til Reinsåsen gjennom Gulsandlia til Hornsjøseter, og ei sløyfe om Englandsnysetra og Stormyra.
- Utvalget tilrår at ny løype frå Hornsjøsetra om Bøsetra til Reinsåsen blir godkjent (mot 1 stemme)
- Prøveløypa frå Stormyr om Silvika og Revsjøen til Liomseter utgår.
- Utvalget tilrår at det godkjennes tilknytningsløype frå Solbakken i Forsetlia til Astridbekken, og frå Ropphaugen i Bødal til Reinsåsen (mot 1 stemme). Disse løypene skal ikke kjøres opp med motorisert kjøretøy.
- Utvalget har ikkje greid å finne eigna trekkhundløyper på Skei som grunneigarane kan akseptere. Den stutte runden som er etablert i område Paradis – Lonan består.
- Utvalget ser ikkje grunnlag for å etablere eigne hundeløyper til/i Espedal.
- Startplassen bør fortsatt ligge på Astridbekken.
- Utvalget ser det som positivt om trekkhundklubben i samarbeid med grunneigaren og fjellstyret fortset med ei form for registrerung/rapportering. Rapporten frå dette må væra offentlig tilgjengelig.»
I 2005 fattet Noragric, et institutt for økonomi og ressursforvaltning/universitet for miljø og biovitenskap interesse for denne hundekjørerstriden i Gausdal Vestfjell. De hadde intervjuer med alle aktører i saken og kommer med en konklusjon der de sier «at det er viktig for ethvert bygdesamfunn som opplever tilspisset konflikt som den vi har her omhandlet å ta protestene mot nye typer naturbruk på alvor. Dette innebærer ikke minst at kommunene må vise vilje til å vurdere motstandernes bekymring om skader av virksomheten, i dette tilfelle først og fremst i forhold til elgstammene. Ut fra de synspunkter som vi i vårt prosjekt har innhentet fra elgforskere, ser det ut til at disse bekymringene er grunnløse. Kommunenes kompromiss med anvisning av en avgrenset løype for hundekjøring i Vestfjellet er derfor et kompromiss alle parter burde ha grunn til å slå seg til ro med.»
Hele rapporten kan sees ved å trykke på følgende link: Tor A. Benjaminsen og Frode Gundersen: Striden om hundekjøring i Gausdal Vestfjell (utmark.org)